Historie selbu kirke


 

 

            Selbu kirke er kanskje den minst kjente middelalderkirken i Trøndelag, og en årsak kan være de store ombyggingene og forandringene som ble foretatt på 1800-tallet. Hensikten den gang var å få et større kirkerom til en voksende befolkning. Og dermed ble kirken stor og lys, og etter hvert slik vi kjenner den i dag.

            Men om mye av middelalderpreget gikk tapt, er det fortsatt mange spor og detaljer som peker langt tilbake i tid, og i det følgende vil vi forsøke å hente fram noe fra historiens halvmørke.

 

            Kirkestedet: Navn i nærområdet kan antyde forhold fra før-kristen tid. Nabogårdene Haave kan peke hen på det gamle kult-stedet, - hovet, og navn som Lekåa og Grava kan ha røtter tilbake til gamle tiders kappestrid og offerkultus med hestekamper og blot.

 

            Fra hov til kirke: Det lever sagn om at det en tid fantes flere stavkirker rundt om i bygda. Da erkebispesetet ble opprettet i Nidaros i 1153, ble det etter hvert bygget to steinkirker i hvert av de åtte trøndelagsfylkene. I Stjørdølafylket fikk Værnes fylkeskirke og Selbu halvfylkeskirke. Nyere forskning viser at begge kirkene er bygget noenlunde samtidig og har mange likhetstrekk. Kanskje kan også de samme håndverkerne ha vært i arbeid på begge kirkebygg.

            Vi kjenner ikke noe vigslingsår for Selbu kirke, men en årring-datering (dendro-kronologisk) viser at en bjelke i takstolene er hogget vinteren 1176/77. Takstolene er tilhogget i en teknikk som etterlater et fiskebensmønster, sprett-teljing, og regnes som typisk fra tiden før Svartedauen.

            Næstene kirkiu j Sælabu er nevnt i et diplom fra 1430, da erkebiskop Aslak Bolt visiterte Selbu, blant annet for å fornye avtaler om bygdas forpliktelser og avgifter til Domkirken.

 

            Våpenhuset: Dagens våpenhus er nybygd, fra restaureringen i 1950-årene, men står på samme sted som våpenhus sto da Gerhard Schøning tegnet kirken i 1773. En skisse på murveggen av grunnplanet antyder bygningshistorien med ”gammelkirka” fra 1100-tallet, tårnet fra 1200-tallet, utbyggingen mot øst i 1804-06, og endelig nåværende kor fra 1888. I tillegg til Schønings tegning, viser noen fotografier hvordan kirken har endret utseende inntil 1963.

            En gravstein fra middelalderen ble funnet da det ble gravet for fundamentering til nytt våpenhus. Steinen har innhogget kors med to armer (patriarkalkors eller erkebispekors).

            Plaketter på veggen viser til utvandringshistorien, og at flere selbygger var blant grunnleggerne av organisasjonen Sons of  Norway i U.S.A.

 

            Gammel inngang fra nord: Når vi kommer inn i kirkerommet gjennom våpenhuset fra syd, kan vi vite at det på nordveggen også har vært en dør, som siden er blitt murt igjen. Den ble avdekket ved siste restaurering, og en buet stein med ornamenter (en tympanon), ble satt tilbake på sin opprinnelige plass. I dag er døråpningen synlig fra utsiden, men bare antydet med et omriss fra innsiden.

 

            Vestportalen: Tradisjonelt er det fra vest man går inn i et kirkehus, og slik må det også ha vært tenkt ved Selbu kirke, fra begynnelsen av. Portalen er stor og rundbuet (romansk), med skulpturerte ansikter, der vi i dag ikke kjenner symbolikk eller budskap. Men tre sammenstilte hoder, kan tolkes som et treenighetssymbol, med Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det samme kan vi tenke omkring et ornament like ved, som kanskje er en trebladet lilje (trifolium / fleur-de-lit / fransk lilje).

            Noen små søyler innspart i muren bærer preg av å ha tjent som håndtak, når en knelende skal reise seg igjen. Det finnes belegg for denne skikken i et hyrdebrev fra erkebiskop Arne Vade i 1340-årene, der det heter: ”Når dere kommer til den hellige kirke, knel da først foran kirkedøren, og kyss dørkarmen eller selve døren,…”

            Den gamle døra er i behold og er i dag plassert på orgelgalleriet. Den må en gang ha blitt saget av nederst, og forsøkt tilpasset den gotiske portalen inn til tårnet. Døra har rike smijernsbeslag med bl.a. små dragehoder. Ellers er forskjellige tegn risset inn i treverket, - bumerker og kanskje pilegrimskors.

            Høyere oppe, på nordsiden av portalen, finnes en eiendommelig, forkrøplet skikkelse som kanskje er en såkalt Sheela-na-gig, særlig kjent fra tidlig irsk og engelsk kirkekunst. Hun var tenkt å ha en skremmende effekt mot onde makter. (The  witch on the wall).

 

            Tårnet: Tårnet er bygget som et frittstående byggverk ca 80 cm fra kirkeveggen, og skal slik sett være enestående i sitt slag. Tårnportalen har dekorasjoner som stilmessig ligner ornamenter i tverrskipet i Nidarosdomen, fra 1140-50-årene. Den gotiske spissbuen kan imidlertid antyde en datering etter år 1200. Slik sett kan tårnet være bygget noe senere enn kirkehuset.

            I tårnkapellet henger tavler med prestenavn så langt tilbake man kjenner, samt et maleri som viser presten Pavel Pedersen. Det skal ha vært i hans tid at tårn og kirke ble bygget sammen slik at tårnfoten kunne nyttes til dåpssted og sitteplasser.

            En vindeltrapp i sydvestre hjørne fører opp til klokkeetasjen der en ”klokkestol” vekker interesse hos sakkyndige. Trekontruksjonen bærer preg av å være ombygd, og tilpasset en ny bruk til oppheng av kirkeklokker. Kanskje er det opprinnelig reisverket fra en stavkirke. En kort runeinnskrift er forsøkt tydet, og angir trolig bare et navn.

            Den største klokka bærer årstallet 1588 samt våpenskjoldet til lensherre Christian Friis. En tekst lyder: CRESTIAN.FRIS.TIL.BAAREBO.HAND.LOD.MIG.STØBE. JOREN.FIOR.MONE.JEG.TIL.HØRE. Her skulle vi gjerne ha visst bakgrunnen til at Selbu fikk en klokke som var tiltenkt Hjørundfjord(!)

 

            Andre spor fra gammel tid: Ved utbyggingen i 1804-06 ble middelalderkoret revet, men vi kan igjen tenke oss en likhet med Værnes kirke, om enn i mindre målestokk. En stein oppe på sydveggen synes å være begynnelsen til en bue, og da helst over et sidealter, - som i Værnes.

            Ved et fundamenteringsarbeid under kirken i 1959, ble det funnet 118 mynter. De er fra tidsrommet 1200-1500 og stammer fra Norge, Sverige og Danmark; - noen få også nede fra kontinentet. Myntene befinner seg i dag på Videnskapsmuseet i Trondheim. Det er også tilfelle med en lesepult som med tidlig-gotiske  trekløverbuer og søyler dateres til 12-1300-tallet.

            Altertavla: Slik altertavla står i dag, er den en rekonstruksjon av en opprinnelig barokk-tavle fra 1656 der kirkeregnskapene viser at Johann Billedhugger fikk 60 Rigsdaler for snekkering og treskjæring, og Johann Contrafeier fikk 72 for å ”staffere samme Altertafle med guld og søllf”. Ved utbyggingen i 1806 ble den erstattet av et stort prekestolalter i tidens klassisistiske stilart. Deler av den gamle altertavla ble nok bygget inn i den nye, men ved ombyggingen i 1888 ble alt det gamle erstattet av nytt interiør i ny-gotisk stil. Som altertavle i det nybygde koret fikk man en kopi av Eilif Pettersens alterbilde i Johanneskirken i Kristiania.

            Da man begynte et restaureringsarbeid fra 1935, ønsket domkirkearkitekt John Tverdahl å gjenskape barokktavlen fra 1656. Gamle deler ble funnet fram igjen, og det som manglet ble skåret på nytt av billehogger Oskar Lynum. Kunstmaler Annar Eggen malte nye bilder med motiver fra korsfestelsen og oppstandelsen, og rekonstruksjonen var fullført i 1938.

            Altertavla viser de tre teologiske dyder, tro håp og kjærlighet, som kvinneskikkelser med attributtene kors, anker og barn på armen. Dertil én av kardinaldydene, - rettferdigheten, med sverdet som symbol. Tavla bærer også våpenskjold og initialer til henholdsvis lensherre Frederik Urne (F.W.) og hans hustru Fru Karen Arenfeldt (F.K.A.)

 

            Prekestolen: Som gjenstand for skiftende tiders stilarter og vurderinger, har også prekestolen hatt en vei å gå før den fikk den plasseringen den har i dag. I henhold til opplysningstidens tro på ord og forklaring, fikk den i 1806 sin plass over alteret, men trolig med forandringer som passet bedre inn mellom klassisistiske søyler og akantusranker. I 1888 blir den lagret på sognets tiendebur, for så i 1897 å bli gitt som gave til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondhjem. Derfra kom den tilbake i løpet av restaureringsperioden 1949-63, ved at muséet kunne deponere den i Selbu kirke.

            Vi vet ikke med sikkerhet når prekestolen er laget, men den er, som altertavla, i barokk stil, og trolig fra noenlunde samme tid. Kirkeregnskapene mangler fra 1660-årene, og muligens stammer den fra denne perioden.

            Av utsmykning har prekestolen malte felt hvor fremstilles fire apostler: Peter med himmelrikets nøkkel, Paulus med sitt martyrvåpen sverdet, Johannes med et giftbeger, (ifølge legenden ble han forsøkt forgiftet av en hedensk Diana-prest), Andreas med andreaskorset, (ifølge tradisjonen ble han korsfestet på denne typen kors). Som utskårne skulpturer finnes tre evangelister: Markus med sitt attributt, oksen, Lukas med løven og  Johannes med ørnen. Matteus har nok også vært med opprinnelig, men er blitt borte underveis.

            Baldakinen ble laget ny ved siste restaurering, men er fra gammelt av et himmelsymbol, og duen med korsglorie skal minne om at Ordet som forkynnes må gjøres levende ved Den Hellige Ånd.

           

            Døpefonten: Fonten av tre ble laget for å stå i stil med korskranke og alterring fra 1950-årene, men døpefatet av messing kan være fra 1700-tallet. Det har som billedmotiv Adam og Eva og slangen ved syndefallet.

           

            Orgelet: I 1983 ble det feiret 800-års jubileum for Selbu kirke, og samtidig tok man i bruk et nytt og prektig orgel bygget av det danske firmaet Bruno Christensen & Sønner. Orgelet har 24 stemmer fordelt på to manualer og pedal. I tillegg har kirken senere fått både piano og cembalo, og med en spesielt god akustikk, er kirkerommet høyt verdsatt av både musikere og sangere.

 

                                               ahchdgb.

 

Kaare Velle Høyem

Tilbake